Historikk
På et seminar om "Fartøyvernet; status og fremtid" på Isegran ved Fredrikstad i 1984 ble deltagerne som representerte fartøyeierne enige om å ta initiativ til en pressgruppe som kunne representere de private fartøyverninteresser overfor politikere. En gruppe ble oppnevnt og fikk i oppdrag å fremme forslag til administrasjonsmønster og legge dette frem på et åpent møte for fartøyeiere med siktemål å vedta formål, organisasjonsform og tilhørighet. På konstitueringsmøtet i 1985 var alle 43 fartøy som hadde mottatt økonomisk støtte fra Norsk Kulturråd og Miljøverndepartementet invitert. Norsk Forening for Fartøyvern (NFF) ble stiftet 15. og 16. juni 1985 i Oslo ombord på det tidligere hurtigruteskipet M/S "Håkon Jarl". Formålsparagrafen som ble vedtatt sa at ”Norsk Forening for Fartøyvern skal fremme bevaring av verneverdige fartøy etter antikvariske retningslinjer og at foreningen skal fremme samarbeid mellom fartøyeiere og en enhetlig opptreden overfor myndighetene".
Norsk Forening for Fartøyvern har siden oppstarten arbeidet for å bedre fartøyvernets rammebetingelsene og at offentlige myndigheter skal ta ytterligere ansvar for fartøyvernet. Arbeidet har derfor særlig blitt rettet mot Miljøverndepartementet og Stortinget. Den organisatoriske utviklingen har i hovedsak dreid seg om å øke foreningens arbeidskapasitet ved å få opprettet et eget sekretariat, styrke kontakten til medlemmene og øke antallet medlemsfartøy tilsluttet foreningen. Selv om detaljene er blitt justert og arbeidskraften har vært rettet mot varierende mål, har hovedutfordringene ikke endret seg vesentlig.
Det er fartøyene, og ikke de frivillige, som har medlemskap i Norsk Forening for Fartøyvern. Foreningen organiserer i dag om lag to tredjedeler av alle vernede fartøy i Norge. Dekkede skip eller store åpne båter kan bli medlem dersom de restaureres etter antikvariske prinsipper og vurderes som verneverdige. Da foreningen ble etablert i 1985 fantes det ingen organisert fartøyverngruppe i Norge. Vernefeltet var nylig lagt under Miljøverndepartementet og bevilgningene var små. Mye har forandret seg på de årene foreningen har eksistert. For selv om det, i foreningens øyne, er langt igjen før fartøyvernet er godt nok ivaretatt av myndighetene og sidestilt det landbaserte kulturminnevernet, har fartøyvernets status blitt betydelig høynet.
Flere år på rad har foreningen møtt Energi- og miljøkomiteen i forbindelse med budsjettforhandlinger i Stortinget. Som resultat av møtene har kystkultur og fartøyvern fått egen post på statsbudsjettet. Disse midlene forvaltes av Riksantikvaren. Foreningen får også, som frivillig organisasjon, årlig driftsstøtte av staten. Med møtene i Energi- og miljøkomiteen har fartøyvernere fått anledning til å legge frem sitt syn på det maritime kulturvernets status i Norge. Norsk Forening for Fartøyvern er i dag en naturlig høringsinstans når det gjelder maritimt kulturminnevern.
Vedtektene ble på årsmøtet i 2006 foreslått endret av styret. Et utvalg hadde sett på problemstillingene rundt tidsperspektivet foreningen jobber under, hvordan grunnlaget for å ta vare på fartøyene er endret siden oppstart av foreningen og i tillegg var utvalget opptatt av å se på eierne bak medlemsfartøyene og de forhold eierne arbeider under. Arbeidet resulterte i at formålsparagrafen ble foreslått endret slik at det også blir lagt vekt på menneskelige ressurser. Formålsparagrafen og paragrafen om oppløsning må vedtas av to årsmøter på rad.
Gjennom de år Norsk Forening for Fartøyvern har arbeidet er det oppnådd betydelige resultater på en rekke områder. Foreningen har maktet å konstituere fartøyvernet som en egen vernedisiplin. Stortinget har ved ulike anledninger bekreftet at fartøyvernet er et viktig satsningsområde innenfor norsk kulturminne og kulturmiljø, at landets maritime historie fra seilskutetiden og frem til i dag er unik og at den frivillige innsatsen er betydelig og helt avgjørende viktig for restaurering, oppbygging og drift av vernede fartøy. Likevel er ikke alle grunnleggende problemene løst. Fartøyvernet mangler fortsatt et offentlig apparat som tar det nødvendige forvaltningsansvar. De økonomiske rammebetingelsene er fortsatt mangelfulle og står på ingen måte i forhold til den formidable posisjonen sjøfart, fiskeri og kystliv forøvrig har hatt, og fortsatt har, i Norge. I tillegg har de frivillige ressursene har ikke vært prioritert eller godt ivaretatt til tross for at de er selve bærebjelken i vernearbeidet
